Redaktøren: Den selvkjørende bløffen
Redaktør Tom Terjesen: Den ser sjarmerende ut, den har ikke ratt eller pedaler. Den har heller ikke en førerplass. Vi får et inntrykk av at den er revolusjonerende, men det er bare en bløff.
Media har vært flinke med å få oss til å tro at vi nå kan slippe rattet, gå ut av kjøretøtet og la det selv gjøre jobben. Enkelte har til og med snakket om at bussjåføryrket er historie om få år. Men la oss få noen ting på det rene. Disse små, sjarmerende minibussene er ikke selvkjørende. De klarer seg ikke uten en form for sjåfør. De kan heller ikke settes ut i vanlig trafikk helt uten videre. Og det vil ikke bli rimeligere for kollektivselskapene å sette slike inn i trafikk.
Det finnes fem ulike nivåer for et autonomt kjøretøy. Første nivå er at det finnes ulike former for førerassistanse som overvåker miljøet. Systemet kan ta seg av noe av styringen, eller aksellerasjon og bremsing. Eksempel er adaptiv cruisecontroll eller lignende. Og andre nivå er hvor disse små bussene er i dag: Delvis automatisering. Kontrollerer to primære kontroller, som hastighet og styring, mens fører eller programerer har ansvaret for å overvåke omgivelsene. Sjåføren eller programereren må ta over dersom systemet ikke kan utføre oppgavene.
Og det er her vi er i dag. Disse små bussene er programert til å kjøre en bestemt rute. De har sensorer som holder følge med miljøet, men de stopper for det meste som kommer i veien, da de ikke kan vurdere, eller ta en avgjørelse om å kjøre en annen vei. Litt som en fjernstyrt lekebil som går på repeat. Hvordan vil en slik buss reagere på uventet hendelse på glatt vei? Og det er nettopp derfor at Regjeringen har satt strenge føringer for hvor disse kan benyttes.
Hastigheten er satt til 12 kilometer i timen. Det vil si at den praktisk talt ikke har noe i trafikken å gjøre. Den kan fungere som en servicebuss på en parkeringsplass, i nærheten av handelssentrum, inne på museumsområde med mer. Men da burden den være kun for personer med nedsatt mobiltet. Oss andre har godt av å gå, løpe eller sykle.
I dag er det alltid en person ombord som kan trykke på den store røde knappen om noe skjer ombord eller på utsiden. Egentlig den oppgaven en bussjåfør klarer utmerket allerede. Men se for oss at det ikke er noen i bussen. En enslig passasjer får illebefinnende. Klarer ikke å komme til nødknappen. Eller det blir en slåsskamp ombord. Og selv om den har overvåkningskamera, så er det ikke sikkert det blir lagt merke til inne på trafikkontoret, de har kanskje flere hundre slike busser å følge med på.
Kostbare er de også, og krever flere personer i kulissene enn bare en bussjåfør. Så sluttsummen er i realiteten høyere enn å sette inn en standard buss med bussjåfør bak rattet.
Nei, jeg mener dette hysteriet er gått for langt. Det er tydelig at kollektivselskapene og politikere ser mulighet for å spare (les:tjene) mer penger på å kaste ut sjåføren. Han koster nær 50 prosent av utgiftene i driften av bussen. Men vær nå ikke så naive. Tenk litt lenger. Ta heller i bruk de gode løsningene som allerede finnes i nye moderne busser. Småskader koster selskapene store summer. Her kan en lett spare penger med å velge nye tekniske løsninger som får sjåføren til å unngå skader.
I dag kan en få ulike tekniske løsninger som hjelper sjåføren til å kjøre inn- og ut av holdeplasser, fungere som prevativ sikkerhetsløsninger for å hindre ulykker eller uhell. La disse små liksom autonome bussene få kjøre rundt på parkeringsplassen, men la de proffesjonelle gjøre jobben med riktig verktøy ute i gatene.
Fakta om autonome kjøretøy:
SAE har utviklet standarden J3016, som klassifiserer fem nivåer av automasjon:
Nivå 0 – Ingen automasjon: Føreren må ha all oversikt og treffe alle nødvendige tiltak.
Nivå 1 – Føreassistanse: Føreren overvåker miljøet, mens systemet kan ta seg av noe styring, eller aksellerasjon og bremsing. Typisk adaptiv cruise control eller lignende.
Nivå 2 – Delvis automatisering: Kontrollerer to primære kontroller, som hastighet og styring, mens føreren fremdeles har ansvaret for å overvåke omgivelsene, og må ta over kontroll dersom systemet ikke kan utføre oppgavene.
Nivå 3 – Automasjon under visse omstendigheter: Er det første hvor systemet overvåker omgivelsene, tar avgjørelser om for eksempel når bilen skal foreta en forbikjøring, sette på blinklys og annet, og kan brukes i alle situasjoner. Biler på dette nivået kan utføre kjøringen på egen hånd, men det forventes at føreren skal kunne ta over kontrollen ved behov.
Nivå 4 – Høy automasjon: Som nivå 3, med unntak av at systemet på egen hånd vil kunne treffe tiltak dersom føreren ikke reagerer. Det kan for eksempel være å stanse bilen.
Nivå 5 – Full automasjon: Systemet tar seg av alle oppgaver, overvåker omgivelsene, og fungerer i alle situasjoner. Kan gjøre alle oppgaver en menneskelig fører normalt vil gjøre. Nivå 5-biler kan i praksis designes uten ratt og pedaler.