Hvor ble det av bussen Oda?

I 2019 var det mange som fikk seg en overraskelse da de gikk langs bryggen foran Rådhuset i Oslo. En selvkjørende buss var satt inn i rute mellom Aker Brygge og Vippetangen. Men det var ikke lenge den var i drift der før den ble flyttet bort. Hvor havnet nå denne bussen med navnet Oda?

Ruter sjefen Bernt Reitan Jenssen viste stolt frem deres første selvkjørende buss som skulle gå helt uten bussjåfør. Ruten mellom Kontraskjæret og Vippetangen var den ideelle strekningen for mest mulig oppmerksomhet og trafikk. Men allerede etter få dager opplevde både de gående langs bryggen og Ruter sine utfordringer.

Den førerløse bussen kjørte på en forhåndsprogramert rute, var helelektrisk og med en rekke sensorer som leste veien fremforseg og rundt bussen. Disse sensorene er stilt inn for å unngå at bussen kjører på noe eller noen. Men etter som de gående skjønte at bussen alltid stoppet for dem, så gikk folk som før og bussen måtte vike eller stanse.

Da Oda ble tatt ut av trafikk på Rådhusplassen, var det mange som var likeglade. Og selv om noen nok synes selvkjørende busser er fremtiden, så er det mange som mener det er bedre å fokusere på systemer som kan gjøre hverdagen til bussjåføren enklere og tryggere, enn å fjerne sjåføren helt. Til og med tidligere Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen måtte svelge sine ord, da han under en konferansse i Oslo for noen år siden sa at bussjåførene kunne finne andre arbeidsoppgaver enn å kjøre buss.

På mange måter så kan en se på disse små semi-selvkjørende bussene som et ledd i utviklingen av bedre systemer for sjåførens sikkerhet. Sensorene er med å hjelpe for en tryggere hverdag og kan være prevantive om en skulle være nær å kjøre i, eller på noe. Systemer hvor bussen selv dokker til holdeplassen, eller parkerer seg selv ved depot etter endt arbeidsdag.

Så på mange måter kan en si at Oda baner vei for den fremtidige bussen, men eller uten sjåfør. Men hvor ble Oda av?

I mai 2019 kom Oda og Mads til Norge. Til tross for at de bare har elleve plasser rakk de å transportere til sammen 30 000 tusen personer på få måneder. Oda kjørte mellom Kontraskjæret, Rådhusplassen og Vippetangen – og det helt av seg selv. Oda er en førstegenerasjons selvkjørende kjøretøy og har ikke ratt. Om man ønsker å overstyre Oda må man benytte en Playstation-kontroll. Under opplæring ble det benyttet tv-spill, kunne en lese i historien om Oda og Mads.

«Hemmeligheten bak selvkjørendeteknologi er en laser kalt lidar, forklarer Lars Gunnar Lundestad», prosjektleder for selvkjørende kjøretøy i Ruter. Oda har åtte slike, og de sitter på framsiden, sidene og taket. De sender ut lys som sendes tilbake og registrer hvor lang kjøretøyet er unna omgivelsene. Laserens klarer å forme et bilde av verden rundt bussen kalt en punktsky. På den måten kan Oda se verden rundt seg. Vi mennesker kan også se den på en skjerm inne i bussen.

Ruter på sin side holder på at testperioden gav dem mersmak. De har tanker om å sette inn 50 slike busser på ulike plasser i og rundt Oslo. Og dermed kunne gi kundene et bedre tilbud enn det som er i dag.

«Neste ambisjoner å ha en test med 50 kjøretøy i ett område for å få et helt system til å fungere sammen. De bussene vi har testet til nå har gått én og én, i en fast rute, sier Løken. Om vi skal tilby en ny transporttjeneste, som plukker opp de som skal samme vei og det raskt, må det gå et finmasket nett av selvkjørende minibusser i samme område. Det er ikke satt noe dato for dette, men vi ser det for oss som en fremtidig mulighet», sier Knut-Martin Løken, senior kommunikasjonsrådgiver hos Ruter.

Men hvor var det Oda havnet, etter bare måneder i drift og kun 30.000 reisende?

I sommer trillet Oda inn i Kommunikasjonshallen hos Teknisk Museum på Kjelsås . Her skal hun stå de neste årene og sympolisere det som mange nok vil mene er en viktig del av historien om elektriske transportmidler. Oda vil ha selskap av Norges første elektriske sporvogn fra 1894 og flere elektriske biler, deriblant en Lohner-Porsche fra 1905.

Les også:

Tom T.

Tom Terjesen er født i Kristiansand, men bor nå på Tromøya i Arendal. Begynte tidlig å få interessen for trykt media. Var løpegutt i avisen Sørlandet. Flyttet som 12 åring til Kvinesdal og begynte umiddelbart som ung frilanser for avisen Agder. Som 19 åring flyttet han til Høvåg og var med på oppbyggingen av Høvågavisa. Senere har han vært frilanser for en rekke tidsskrifter landet over. 2002 grunnlag han Bussmagasinet som i dag er landets største og viktigste fagtidsskrift for bussbransjen. Han er også president i den internasjonale Bus & Coach jury.