Passasjerene uteblir – taper mye penger
Redaktør Tom Terjesen: Pandemien har satt sine spor i kollektivbransjen. Selv om mange av restriksjonene etter pandemien er borte, så har ikke passasjerene vendt tilbake til buss, tog og trikk. Nå står kollektivtilbudet i fare mange steder i Norge.
12. mars 2020 var dagen da Norge stengte ned. Folk ble bedt om å holde seg hjemme, ha hjemmekontor og unngå å ta kollektivtransport. 562 dager senere forsvant de siste restreksjonene og folk kunne igjen stige ombord i bussen uten å holde meteren eller bruke munnbind. Men kun et fåtall reisende dukke opp igjen etter pandemien.
Folk har endret sine reisevaner, men om dette er permanent eller kun for en periode, er det uansett for tidlig å si så mye om. Uansett så merker kollektivselskapene at inntektene ikke på langt nær er de samme. Staten og kommunene har spyttet inn mange kroner for å sikre et godt kollektivtilbud gjennom pandemien, men nå forsvinner tilskudene en etter en.
Så hvordan blir veien videre? Ruter AS har truet med kutt i kollektivtilbudet fra nyttår. Og andre truer med det samme. Da er det fort de rutene og avgangene med lavest belegg som forsvinner. Frekvensen kan bli større og det kan også bli færre busser, tog og trikk.
Men først og fremst så er det de dyre kollektivselskapene som en bør se nærmere på. I mange år har de fått vokse seg store og fått lov til å til å teste ut det ene testprosjektet etter det andre. Administrasjonskostnadene har også økt i takt med de store inntektene som har kommet inn.
Noe av denne inntekten har falt tilbake på bedre tilbud til de reisende. Men på langt nær så mye som det burde. I stedet har fokuset vært på å endre kollektivselskapene til å bli mobilitetsselskaper som har satt som mål å omfavne mye bredere enn nødvendig. De har hatt lett tilgang på statlige midler, støtteordninger og billettinntekter fra en jevn økning av passasjerantall.
Fokuset burde hele tiden ligget på å skapet et vellfungerende kollektivsystem hvor det å frakte mennesker er prioritet nummer 1. I steder ble billettene dyrere, flere har måtte gjøre bytte underveis til sentrum og bussene har faktisk blitt så dyre i innkjøp at de har måtte redusere kvaliteten på produktene som ble valgt. Forsøk på ulike drivstoff som ikke alle har vært bærekraftige har også kostet mye penger. Designteam som har kommet opp med detaljkrav til farger og design som har kostet veldig mye penger. Og ikke minst en høy bruk av konsulenter på ting som busselskapene i sin tid fint klarte å løse selv.
I dag er alt så detaljstyrt at kollektivtransport er blitt noe av det dyreste og det minst samfunnsøkomisk riktige å drive med. Hypermoderne løsninger skal implanteres raskt og kravene til busselskapene er knapt til å leve med. For ikke å nevne kravene som settes i anbudene ved kjøp av nytt materiell. Det er kun de store selskapene med sterk ryggrad som kan følge med i konkurransen.
En har satt seg hårete mål om nullutslipp, men har en tatt høyde for at en kanskje ikke har råd til dette, og i allefall ikke i det tempoet som er satt. Og er det egentlig så miljøvennlig å hoppe rett fra fult brukbare og gode løsninger til noe en ikke helt vet om vil fungere, eller det miljøvennlige aspektet ved det?
En klok person sa forleden til meg at en oppnår mye mer ved å jevnt skifte ut en eldre dieselbuss med en moderne dieselbuss enn å forflytte seg over på ren batterielektrisk. Batterielektriske busser er så kostbare, med så mange begrensinger at for hver nye batterielektriske buss så beholder en mange av de gamle dieselbussene. Om en vil eller ikke. Investeringskostnadene er også så høye på både materiell, infrastruktur med mer at en ikke kan klare det uten store subsidier eller at det går på bekostning av andre ruter og tilbud.
Kanskje tiden nå er moden for å ta en pust i bakken, tenke seg litt om og igjen fokusere på det en skal drive med, nemlig å frakte personer fra A til Å. Uansett hvordan en gjør dette, med diesel, gass eller el, så er det mer miljøvennlig enn å la alle sitte i hver sin bil i en evig trafikkork. Og det gjelder også de i sin elbil.