Hva er megawattlading?

Megawattlading er blitt vesentlig mer aktuelt nå som ladeselskapet Milence og teknologiselskapet Power Electronics har gjennomført vellykkede tester, foruten at selskapene har kunngjort at de første ladestasjonene med denne teknologien kan vøre på plass allerede mot slutten av året.

Ladeselskapet Milence er en tungvekter når det gjelder lading. Selskapet er dannet av Volvo Group, Traton Group og Daimler Truck. Volvo Group består jo også av Renault Trucks, mens både Scania og MAN hører inn under Traton-paraplyen. Daimler Truck har selskapene Mercedes-Benz og Setra her i Europa. Nå gjelder vel ladesamarbeidet først og fremst Europa, men det er verdt å merke seg at alle tre eierselskapene har en sterk posisjon også i USA og til en viss grad i Asia og Afrika.

Megawattlading blir gjerne forkortet til MCS, en forkortelse for Megawatt Charging System.

Dagens mest brukte ladestandard har forkortelsen CCS (mer korrekt CCS2), som står for Combined Charging System. Her kan man maksimalt oppnå en ladekapasitet på 400 kW ved 500 ampere. Dette er mer enn tilstrekkelig for person- og varebiler som i mange tilfeller uansett har en langt lavere ladekapasitet enn det laderen kan levere. CCS kan dessuten enkelt kombineres såkalt saktelading (opptil 22 kW) som benyttes til hjemmelading og ellers i hovedsak destinasjonslading for personbiler.

Men for busser og lastebiler som skal operere over lange strekninger, duger ikke CCS. Personbiler med raskest ladekapasitet fyller gjerne batteriet i løpet av en halvtime. Men en tung buss eller lastebil har et batteri som har kanskje fem-seks ganger så stor kapasitet eller mer. Ladetider på både en og to timer er selvsagt ikke forenlig med effektiv transport. Her er det snakk om å kunne lade når kjøretøyet likevel må stoppe, eksempelvis når sjåføren skal ha sin pålagte hviletid på 45 minutter.

MCS inntil 90 prosent bedre

MCS har en helt annen ladekapasitet. Den nylig vedtatte standarden åpner for ladekapasitet helt opp i 3,75 megawatt (3750 kW), men da snakker man gjerne om lading av enda tyngre utstyr, som elektriske ferger og kanskje store anleggsmaskiner. Det systemet Milence og Power Electronics nå har testet ut, leverer 1,1 megawatt, men har i realiteten en kapasitet på inntil 1,44 megawatt. Men dette gjør at ladetiden reduseres med inntil 90 prosent sammenlignet med CCS og at man da kan fullade tunge kjøretøy innenfor 30 minutter. Det er kortere enn en lovpålagt sjåførpause. Og så gjør selvsagt den raske ladingen at man kan klattlade for å kunne nå destinasjonen på bare noen minutter, under en toalettpause for busspassasjerene, for eksempel.

Det er utviklet en helt ny ladekontakt for MCS, selvsagt for å unngå for forveksling med CCS-kontakten, men også for at selve kontakten skal ha nødvendig kapasitet. Standarden går dessuten lenger ved å foreskrive hvor på kjøretøyet kontakten skal sitte. Det skal være i hoftehøyde for enklest mulig betjening, samt mellom 2,0 og 4,8 meter bak kjøretøyets front.

Milence har et mål om å etablere 1.700 høykapasitets ladepunkter i Europa innen utgangen av 2027. Og ettersom en stor del av transporten skjer over kortere strekninger, vil CCS-lading fortsatt være tilstrekkelig for mange.

Bildet øverst: På noen kinesiske busser, som denne fra Yutong, har man valgt en ekstra hurtig CCS-lading ved at kjøretøyet har to ladekontakter som kan benyttes samtidig. Med MCS-standarden slipper man slike løsninger, men mange vil kanskje velge å ha både MCS- og CCS-kontakter på kjøretøyet for å få størst mulig fleksibilitet.

Sammenligning av ladekontakter: Det finnes ulike ladestandarder, men i sammenheng med nyttekjøretøy kan man glemme de fire runde kontaktene til venstre og Tesla-laderen som er nr. 2 fra høyre. Stort sett alt av nyttekjøretøy i dag, og de fleste personbiler, bruker CCS2 kontakten i nedre rekke når det gjelder hurtiglading. Fordelen med CCS2 er at denne kontakten også kan benytte kontakt for saktelading rett ovenfor. Lengst til høyre vises den nye kontakten for MCS-lading.

Halvdan Korsmo

Halvdan Korsmo har vært fagpresse-journalist siden 1970-tallet. Han har vært journalist og redaktør i flere anerkjente norske tidsskrifter. Han har tidligere vært norsk representant i juryene for International Truck of the Year og International Bus & Coach of the Year. Han er nå freelance-journalist i flere fagtidsskrifter, blant annet Buss Magasinet.