Arendalsuka må handle om menneskene som faktisk skal frem

Arendalsuka er stedet der politikere, næringsliv, organisasjoner og samfunnsaktører møtes for å diskutere hvordan Norge skal utvikle seg. Men midt mellom seminarer, partiprogrammer og store visjoner finnes et helt konkret spørsmål som angår nesten alle:

Hvordan skal mennesker komme seg fra A til B – i hele Norge?

Persontransport er en av grunnpilarene i samfunnet. Den får arbeidstakere til jobb, barn til skole, pasienter til behandling og kunder til butikker og tjenester. Likevel blir transportdebatten ofte redusert til en kamp mellom bil, kollektiv, sykkel og gange.

Det er på tide å løfte blikket.

Transportpolitikk er også næringspolitikk

For næringslivet er god persontransport mer enn et spørsmål om komfort. Det handler om tilgang på arbeidskraft, produktivitet og muligheten til å drive virksomhet.

En bedrift kan ha verdens beste teknologi og gode lokaler. Men hvis ansatte ikke kommer seg på jobb, eller kunder og samarbeidspartnere ikke kommer seg frem, svekkes konkurransekraften.

Dette gjelder ikke bare Oslo og de største byene. Norge er et langstrakt land med store avstander, spredt bosetting og svært ulike transportbehov.

En nasjonal transportpolitikk som fungerer i sentrum av Oslo, fungerer ikke nødvendigvis i distriktene. Og en løsning som er riktig i en liten kommune, kan være lite hensiktsmessig i en storby.

Derfor bør spørsmålet ikke være:

«Hvordan får vi folk ut av bilen?»

Det viktigere spørsmålet er:

«Hvordan sørger vi for at folk faktisk har et godt alternativ?»

Valgfrihet må være en del av transportpolitikken

For mange mennesker er bilen et nødvendig transportmiddel. For andre er kollektivtransport det naturlige valget. Noen kombinerer flere transportformer gjennom dagen.

Politikken bør ta utgangspunkt i denne virkeligheten.

Målet bør være et transportsystem der mennesker kan velge den løsningen som passer situasjonen – samtidig som samfunnet bruker ressursene klokt og reduserer utslipp.

Det betyr at kollektivtransport må være attraktiv der den kan være effektiv. Det betyr at jernbane, buss, taxi, gange og sykkel må ses i sammenheng. Og det betyr at bilen fortsatt må være en del av løsningen der avstandene, infrastrukturen eller livssituasjonen gjør den nødvendig.

Teknologinøytralitet bør også være et viktig prinsipp.

Elektrifisering, digitalisering, delte mobilitetstjenester og etter hvert mer automatiserte kjøretøy kan endre hvordan vi reiser. Men teknologien må vurderes ut fra hva den faktisk løser – ikke ut fra hvilken teknologi som til enhver tid er politisk mest populær.

Hvem betaler – og hvem får gevinsten?

Et annet spørsmål som fortjener større plass i den nasjonale debatten, er hvordan transportpolitikken finansieres.

Store samferdselsprosjekter krever betydelige offentlige investeringer. Samtidig påvirker avgifter, bompenger, subsidier og reguleringer husholdningenes og næringslivets økonomi.

Når politikerne prioriterer ett transporttiltak fremfor et annet, bør vi derfor stille noen grunnleggende spørsmål:

Hva koster tiltaket?

Hvem betaler?

Hvem får gevinsten?

Og hvilke alternativer har vi?

Det bør være lov å diskutere om dagens virkemidler faktisk gir mest mulig mobilitet og samfunnsnytte for pengene.

Arendalsuka bør utfordre de etablerte sannhetene

Det er nettopp derfor persontransport bør få en sentral plass under Arendalsuka.

Ikke fordi vi trenger enda en debatt der deltakerne gjentar sine respektive standpunkter.

Men fordi Norge trenger en reell diskusjon om hvilken transportpolitikk vi skal ha de neste tiårene.

Skal målet først og fremst være å redusere bilbruken?

Skal målet være å redusere utslipp?

Skal målet være bedre fremkommelighet?

Eller bør vi måle transportpolitikken etter noe mer grunnleggende: Hvor godt klarer samfunnet å få mennesker frem dit de skal, på en trygg, effektiv og bærekraftig måte?

Det er ikke nødvendigvis det samme.

Vi trenger en transportpolitikk for hele Norge

Den største utfordringen er kanskje å erkjenne at Norge ikke har ett transportproblem.

Vi har mange.

En pendler i en storby har andre behov enn en sykepleier som jobber turnus i en distriktskommune. En student har andre behov enn en småbarnsfamilie. En eldre person uten førerkort har andre behov enn en håndverker som er avhengig av bil i arbeidshverdagen.

Derfor trenger vi også flere løsninger.

En nasjonal transportpolitikk bør kunne romme både kollektivtransport, bil, taxi, mikromobilitet, tog og nye transportformer. Den bør stimulere til innovasjon, men samtidig sikre at grunnleggende mobilitet ikke blir et privilegium for dem som bor eller arbeider på de riktige stedene.

Den egentlige debatten

Arendalsuka gir politikere og næringsliv en unik mulighet til å diskutere nettopp dette.

Men da må vi våge å stille de vanskelige spørsmålene.

Er norsk transportpolitikk først og fremst utformet for å endre folks reisemønster – eller for å løse samfunnets transportbehov?

Hvordan sikrer vi mobilitet uten at kostnadene blir for høye for folk og næringsliv?

Hvordan får vi mer transport for hver offentlige krone?

Og kanskje viktigst:

Hvordan lager vi en transportpolitikk som fungerer både i byene og utenfor dem?

Dette bør ikke være en debatt om bil mot kollektiv.

Det bør være en debatt om mennesker, verdiskaping og samfunnsutvikling.

For transport handler til syvende og sist ikke om kjøretøyene.

Det handler om menneskene som sitter i dem.